Pitcairn - Bounty-mytteristenes siste skjulested

ADAMSTOWN: I samme øyeblikk som morgensolen steg opp over horisonten, og myteomspunnede Pitcairn`s Island reiste seg i det fjerne, stoppet plutselig Runes armbåndsur. Etter nesten tre års tjeneste. Tilfeldigheter? Hm. For oss ble i hvertfall oppholdet på Pitcairn uforglemmelig.

Etter at vi har klarert inn og fått stempel i passet, tar Tim oss med på firehjulsmotorsykkelen, opp de bratte bakkene som preger hele øya, og opp til familiens hus. På altanen henger det et enormt norsk flagg. Utenfor inngangsdøren henger flere klaser med modne bananer. Kari Boye, nå Young, hilser oss velkommen med ferskt hjemmebakt grovbrød, hvitost med appelsinmarmelade og ellers alt som hører til. Vi spiser til vi skjemmes, og litt til. Etter 13 døgn på havet fra Påskeøya smaker det med hjemmelaget, norsk bondekost. Utsikten fra Up Tibi, som det heter der huset ligger, er upåklagelig. Palmetrær vaier i vinden, og det evige Stillehavet ligger noen hundre meter under oss. Dønningene ruller sakte og dovne inn før de knuses i tusen millioner dråper mot den ville og vakre kystlinjen som strekker seg rundt hele øya. Pitcairn har ingen strender, og bare to steder der man kan komme seg i land. Det er Bounty Bay, der mytteristene gikk i land, og så er det Tedside på vestkysten, som går an å komme seg i land på, dersom vinden er østlig, og det ikke er dønning fra sørvest.

Timothy og hans søster Anette er de eneste to norsk-pitcairnere i verden, og begge er direkte etterkommere etter mytteristen Edward Young, i niende eller tiende generasjon. Young gjorde seg bemerket ved å være den første mytteristen på øya som døde av naturlige årsaker. Han hadde astma, og klimaet på Pitcairn tok til slutt knekken på ham. Denne skjebnen var ikke de fleste andre forunt. Etter bare tre år ble styrmann og sjefsmytterist Fletcher Christian skutt og drept av sine tahitiske slaver, sammen med fire andre av mytteristene. Bare fire overlevde, og av dem begikk en selvmord og en ble slått ihjel av de andre mytteristene. Så jakten på paradis forble en drøm for alle unntatt John Adams, som til slutt var den eneste gjenlevende av alle. Han satt der med et titalls polynesiske jenter og en veritabel horv med barn fra alle mytteristene og tahitianerne. Kort fortalt konverterte Adams til kristendommen, og ble en ansvarlig og klok leder som gjorde den vesle kolonien på Pitcairn til alt det som Christian hadde håpet på. Idag er det vesle samfunnet med 48 innbyggere, fordelt på ni familier, både vel integrert i storsamfunnet via internettforbindelse og telefon, samtidig som det befinner seg utenfor allefarleder og hinsides vanvittige mengder med blått Stillehav.

I løpet av ett år passerer rundt 15-20 seilbåter. Vi var helt alene den halvannen uka vi var der, men et par båter passerte på tur fra Påskeøya mot Gambier eller Tahiti. De syntes været var for røft til å ankre i, noe som forsåvidt var greit. Vi lå som vanlig kjempegodt, til tross for at dønning og vær enkelte dager sto rett inn i Bounty Bay og var omtrent like voldsomme som de hadde vært på Påskeøya tre uker tidligere. Vi hadde motorproblemer, og den lokale mekanikeren, Jay ”Squeeky” Warren fikset det for oss på no time. En stor lettelse for oss på det tidspunktet. Ellers besøkte vi lokale godtfolk, vi var i kirken på lørdag (Alle på Pitcairn er syvendedagsadventister, så de har søndag på lørdag), vi var på torsdagsmarked (Over 20 mennesker innom i løpet av et par timer!) og vi vandret rundt på de stupbratte veiene, som stort sett er av jord. De eneste som har vannklosett på Pitcairn er presten og den lokale restauranten, så ellers er det ”Duncan” som gjelder hele veien.

En kveld arrangerte Finn Olav flammesjongleringskveld nede ved ”The Landing Point”, og stort sett alle øyas innbyggere var tilstede. De klappet og ropte, og syntes det var stor stas med litt sirkusfakter en kveldsstund. Finn Olav gav også bort den sammenleggbare sykkelen sin til skolen, til stor glede for barna, som både syklet på den og elsket å montere og demontere den. Sykkelen var i forbausende god stand etter halvannet år i forpiggen, og vil nok glede barne der ute i havet i mange år fremover. For oss skulle Pitcairn bli et uforglemmelig møte med ekte gjestfrihet, hjelpsomhet, og menneskene i et av de mest isolerte samfunnene på planeten. Bortsett fra klimaet, trærne og det faktum at øya ligger sør for ekvator, minnet Pitcairn oss ikke så rent lite om Røst. Det var med vemod vi forlot øya, med takk og lykkeønskninger over VHFen, og med Tahiti i baugen, 1200 mil der fremme et sted. Nå skulle vi tilbake til sivilisasjonen igjen etter nesten tre måneder med uendelig blått hav, øde øyer og overveldende stjernehimler på nattevaktene.