Underveis blant kannibaler

MALEKULA, VANUATU: - De kommer til å elske den hvite huden deres, gliser vår mann mens han trekker opp et smil med lange tannhalser og ser på oss med blodskutte øyne. Vi er på tur til øya Malekula i Vanuatu-arkipelet, på jakt etter den siste kannibal.

Nakamal
Etterhvert viser en annen høvding oss stedet der de kastet ben og hud etter kannibalfestene sine, og stedet der de kokte sine ofre. Stedet kalles ”Nakamal”, noe som betyr ”for de innvidde”. Vi er ikke innvidde, men når vi er i følge med høvdingen er vi trygge for åndene som beskytter Nakamal`en. Tilberedningen var enkel. Etter at offeret var klubbet ihjel, ble armer og ben stykket opp, og alt ble lagt i en jordovn kledd med palmeblader. Der ble kjøttet kokt til det var gjennomkokt. Med ben, hud og hår.
- Dette stedet har mine forfedre brukt til menneskeofring i uminnelige tider, sier han og viser oss steinmurer som er så gamle at ingen vet hvem som bygget dem lenger.
Det er neppe noen utenforstående som har sett stedet før, og vi føler både ærefrykt og grøss ved tanken på hva som må ha foregått her, inntil for bare noen tiår siden.

Presanger
Om kveldene holder Finn Olav flammeshow, til stor begeistring for stor og liten. Vi forteller historien om Draugen, Marmælen og hulemaleriene i Helvete, mens de forteller oss om sine lokale tradisjoner. Det er også tradisjon å utveksle presanger i Stillehavet. Vi på Underveis gir fra oss en stor pose med fiskekroker, fiskeline, kladdebøker til skolebarna, en gammel kniv, hodelykt og mye mer. Når man har lite, setter man pris på det man har, og selv vannflaskene våre med sportstut blir vel mottatt. Etter halvannen uke blant avdankede kannibaler kan vi bare fastslå at gjestfrihet og et smil er gangbar valuta uansett hvor man en kommer. Dette er noe vi blir minnet på til stadighet. Med bagasjen full av minner, og i visshet om at vi ikke en gang ble gnagd litt på, setter vi kursen tilbake til Port Vila, Coca Cola og kald øl.