ENGLISH

R u n e _ o g _ F i n n _ O l a v
Vi utfyller hverandre på så mange vis. For eksempel er det jeg som skriver dette dokumentet, mens Finn Olav legger det ut på nettsidene våre, som det også er han som har laget i sin helhet. I sin tid reiste vi hver til vårt, på Røst må du flytte bort alt i 16-årsalderen dersom du vil bort på videregående skole. Etter hvert kom vi begge hjem til Røst igjen, og var hjemme på Røst noen år. Og kontakten var akkurat den samme som før, selv om vi begge hadde forandret oss, og blitt til voksne menn. Skjønt så veldig voksne hadde vi heldigvis ikke blitt.

Siden vi var små, tror jeg at jeg kan si at vi skilte oss ut i forhold til omverdenen. Det førte til en del oppmerksomhet på skolen og ellers, både av positiv og negativ art. Helst det første, riktignok. I voksen alder har vi fortsatt å skille oss ut, både sammen og på hver vår kant. Jeg har de siste årene arbeidet og studert i utlandet i lange perioder. Men vårt vennskap har alltid gått som en rød tråd gjennom alt. Hver gang når jeg kommer hjem, har vi bokstavelig talt plukket opp konversasjonen der vi slapp, to uker eller åtte måneder tidligere. Om så det var midt i en setning.

Våre foreldre har også bestandig vært veldig gode venner. Familiene våre har møttes i glede og i sorg, i tykt og i tynt. Det være seg i julemiddager, bursdager eller begravelser. Det føles godt.

Allerede mens vi var små gutter, drømte Finn Olav og jeg om prosjekter som vi skulle realisere. Enten vi skulle bygge tyve meter høye roboter av treklosser og batterier, eller en gruvegang som skulle gå helt til Kina. Listen er endeløs. De fleste av dem kom vi

aldri helt i mål med, siden vi var for små, eller prosjektene for store. Men vi gjorde våre forsøk, prøvde og feilet. Siden den gang har vi blitt voksne. Vi har fått andre muligheter til å realisere drømmer og tanker vi har. De mulighetene har vi begge grepet begjærlig, av og til sammen, av og til på hver vår kant.

Poenget er at vi fra vi var små av har våget å drømme. Vi har våget å fabulere. Og vi har aldri prøvd å stoppe tankens flukt over fjellblånene. Vi har måttet lære oss å takle latter og vantro de gangene våre omgivelser syntes at denne gangen, denne gangen hadde vi helt mistet vettet. Noen ganger et godt og sunt korrektiv. Andre ganger nødvendig å ignorere.

I løpet av de over tre årene reisen vår er tenkt å vare, kommer vi til å ha mange venner og mye familie på besøk ombord. Og det gleder vi oss enormt til. Men denne jordomseilingen er til syvende og sist VÅR store drøm. En drøm vi har drømt sammen fra begynnelsen av, og en drøm vi kanskje bare får muligheten til å realisere en gang. Den ene gangen er nå. Og vi står på terskelen til et fantastisk eventyr – som vi kommer til å kose oss med å tenke tilbake på resten av våre liv, sammen med våre venner og eventuelt våre framtidige familier.

Når vi nå setter kursen ut på det åpne havet i en liten seilbåt, er det ikke bare en historie om to eventyrlystne menn som reiser ut sammen. Det er historien om to barndomsvenner knyttet sammen av et livslangt og ubrytelig vennskap. To guttunger som aldri klarte å slutte å drømme de virkelig store drømmene. Og lot dem fly med vinden langt, langt bort, over de syv hav og like til himmels.

Jeg og Finn Olav har kjent hverandre siden før vi begynte på førskolen. Vi var nærmeste naboer på Golan, der vi bodde. Vi hadde bare fem meter å løpe mellom husene når vi skulle besøke hverandre, som regel hver dag. Min pappa Arnfinn og Finn Olavs mamma Kari var i tillegg kollegaer på den lokale skolen. Jeg og Finn Olav er på mange måter veldig forskjellige. Kanskje det er derfor vi har vært bestevenner i så mange år. Der han er sjenert, kan jeg være brautete. Der han er tankefull, kan jeg hige etter handling. Og vi har våre talenter på hver vår sektor. En kombinasjon som ikke minst er gunstig å ha når vi nå skal ut på langtur.
Rune's side
Finni's side
Finn Olav t.v. Rune t.h.
Sponsorer:
Samarbeidspartnere
Bidragsytere
Hjemmehavn
RØST
Gjestebok
Reiserute
Prosjektet
Bilder
Kontakt oss
Linker
Båten
Media om oss
Sponsorer
Om oss