The friendly people
Når vi ankommer landsbyen Malfakal på sørkysten av Malekula, ber vi om å bli satt i land. Mannskapet nøler og utveksler blikk. Her? Men det er jo ingenting her! Ingen kai, ingen hoteller eller barer. Landsbyen med 200 innbyggere lever på mange måter som de gjorde for 4.000 år siden. Det finnes ingen veier, ingen biler, ingenting.
- Perfekt, sier vi og ivrer etter å komme i land. Her på Malekula er folket kjent som ”the friendly people”. I det vi vasser i land i fjæra, sitter et 40-talls mennesker under trærne og ser på oss og smiler, mens de undrer seg på hvem i all verden vi er. Misjonærer eller antropologer? Noen små barn begynner å gråte og løper til sine mødre. De har aldri sett blekansikter før. ”Ambat”, kalles mennesker med hvit hud her. Og det er bare to av oss. Nærmeste landsby med telefon og elektrisitet er fire timers rask gange gjennom vill og tett jungel.

# Vanuatu er en selvstendig republikk. Valutaen heter Vatu. Vanuatu består av rundt 80 øyer som ligger nordøst for Australia, med et totalt landareal på rundt 12.200 km².
Mange av øyene er høye og vulkanske, men det finnes også lave koralløyer og atoller.

# Det bor knappe 180.000 mennesker i Vanuatu, fordelt på følgende folkegrupper: Melanesisk 94%, fransk 4%, kinesisk, vietnamesisk og mikronesisk. Rundt 84% av befolkningen er kristne, katolske og diverse protestantiske menigheter. Fortsatt finnes en god del tradisjonell religion, også blant de kristne

# Fransk, engelsk og bislama er de offisielle språkene. Bislama, som er den lokale varianten av pidgin-engelsk, snakkes av mer enn 80% av befolkningen. Det finnes 120 lokale språk og utallige dialekter.

# Man antar at øyene ble befolket omtrent 5000 år før Kristus, av melanesiere som kom fra nordvest. Den første europeiske oppdagelsesreisende til å gå i land på øyene var portugisiske Pedro de Queirós i 1606.

# Hovedeksportvarer er kopra, tømmer, kakao, kaffe, fisk og kjøtt. Turismen øker raskt, men det finnes fortsatt bare minibanker og betalingsterminaler på et fåtall steder. Kommunikasjoner er mangelfullt utbygde, og baserer seg mye på lokale fraktbåter som går med ujevne mellomrom.

(Kilde: Sydhav.no, CIA)

Misjonærer
Noen unggutter løper til og bærer sekkene våre opp den bratte stien til selve landsbyen. Alle husene er av palmeblader, selv om kirken og skolen minner oss om at misjonærene og storsamfunnet er i ferd med å føle seg fram og feste grepet også her. Det er bare 20-30 år siden beboerne i landsbyen ble kristne, og fortsatt sitter den lokale tradisjonen med jungelånder og overnaturlige krefter sterkt i folkesinnet. Som vi skal få merke mye til i løpet av den halvannen uken vi er i Malfakal, kjenner gjestfriheten ingen grenser. Vi får vår egen hytte, vi blir gitt tre overdådige måltider hver dag, og blir vist rundt i landsbyen og nærområdet. Favoritten på matfronten er laplap, en slags pudding de tilvirker av kassavarot og bananblader. Laplap med kjøtt, fisk eller skjell. Alt smaker like godt. Og frukten faller bokstavelig talt i hodet på oss.

Kannibaler
Men vi er på jakt etter kannibaler. Den siste offisielle menneskeofringen som ble gjort her, skjedde så sent som i 1967. I dag er dette forbundet med skam, og alle bedyrer at det er slutt på tiden da man spiste hverandre. Vi spør oss for, og får vite at også i Malfakal spiste man hverandre frem til på 1960-70-tallet.
- De beste stykkene var hodet, lårene og rumpeballene, bedyrer høvdingen Daussie. Hans foreldre deltok under menneskespiseseremonier, men selv forsikrer han at han aldri har deltatt på noe sånt.
- Men de som bor i neste landsby, rundt neset du ser der borte, de spiste folk hele tiden, hevder han og peker. Som regel var det folk fra nabostammene som ble drept og spist i en evig runddans av hevn og mothevn. Verken barn eller kvinner ble spart, og hver stamme holdt nøye vakt. Ingen kunne forlate landsbyen uten tilsyn.
- Men hvorfor spiste dere misjonærer og hvite? Hva hadde de gjort dere?
- Det var ren hevn for de hvite slavehandlerne som kom først og stjal våre gutter og menn i hundretalls. Når så misjonærene kom etterpå, ble de som regel drept og spist øyeblikkelig. En eldre mann bryter inn:
- Min far ble kidnappet av australske slavehandlere så sent som i 1922, og det tok ti år før vi så ham igjen, sier han harmdirrende.

Nakamal
Etterhvert viser en annen høvding oss stedet der de kastet ben og hud etter kannibalfestene sine, og stedet der de kokte sine ofre. Stedet kalles ”Nakamal”, noe som betyr ”for de innvidde”. Vi er ikke innvidde, men når vi er i følge med høvdingen er vi trygge for åndene som beskytter Nakamal`en. Tilberedningen var enkel. Etter at offeret var klubbet ihjel, ble armer og ben stykket opp, og alt ble lagt i en jordovn kledd med palmeblader. Der ble kjøttet kokt til det var gjennomkokt. Med ben, hud og hår.
- Dette stedet har mine forfedre brukt til menneskeofring i uminnelige tider, sier han og viser oss steinmurer som er så gamle at ingen vet hvem som bygget dem lenger.
Det er neppe noen utenforstående som har sett stedet før, og vi føler både ærefrykt og grøss ved tanken på hva som må ha foregått her, inntil for bare noen tiår siden.

Presanger
Om kveldene holder Finn Olav flammeshow, til stor begeistring for stor og liten. Vi forteller historien om Draugen, Marmælen og hulemaleriene i Helvete, mens de forteller oss om sine lokale tradisjoner. Det er også tradisjon å utveksle presanger i Stillehavet. Vi på Underveis gir fra oss en stor pose med fiskekroker, fiskeline, kladdebøker til skolebarna, en gammel kniv, hodelykt og mye mer. Når man har lite, setter man pris på det man har, og selv vannflaskene våre med sportstut blir vel mottatt. Etter halvannen uke blant avdankede kannibaler kan vi bare fastslå at gjestfrihet og et smil er gangbar valuta uansett hvor man en kommer. Dette er noe vi blir minnet på til stadighet. Med bagasjen full av minner, og i visshet om at vi ikke en gang ble gnagd litt på, setter vi kursen tilbake til Port Vila, Coca Cola og kald øl.