Mens de fleste seilere seiler direkte fra Galapagos mot Marquesasøyene i Fransk Polynesia, satte vi heller trøstig seil mot Påskeøya, 2000 mil mot sørvest. Etter 16 døgn med meget god krysseilas, en skikkelig influensa på midten, samt litt problemer med strøm og motor ombord, kunne vi endelig se Påskeøya i horisonten. Klokka var da rundt 0300 på natta. Det var Rune som var på vakt, og først kunne han bare ane Påskeøya som en skygge i horisonten. På vei til Påskeøya med fly fra Norge var mor og far, og sammen skulle vi feire påske på, nettopp, Påskeøya. Et av de mer originale stedene å arrangere familietreff på, skulle man tro. Og vi klarte å ankomme bare et par timer før de landet, selv om de bestilte billettene sine mens vi ennå var i Panama, over 3000 mil og halvannen måned tidligere. Tima og tilrettelagt, som Egon Olsen ville ha sagt det.
Et av de mest fremtredende trekkene ved Påskeøya er at de ikke har noen ordentlig havn. To små innhuk i en forrevet og vill kyst er alt de lokale har å hjelpe seg med. I det vi ankom, så vi at den militære forsyningsbåten fra Chile var ankommet. Den, og en sivil lastebåt, ankommer ca. hver tredje-fjerde måned. Vi var alene lystbåt, og fikk bruke den ene bøya som er lagt ut for formålet. Det var vi glade for, for på de nesten tre ukene vi tilbrakte her, hadde vi uvær med dønning på 4-5 meter, rett inn fra storhavet, i flere dager. Vi sydde oss fast med kjetting og trosser. Bøya har en gammel utrangert traktor stående på havbunnen under oss som vekt, så vi følte oss trygge på den. Ifølge den chilenske marinen skal vi alltid ha en mann ombord som ankervakt. Men mange dager var det rett og slett ikke mulig for oss å komme oss ut til båten, og Underveis ble rett som det var liggende alene der ute. Det nattlige synet av ankerlanterna som svinger flere meter til hver side og frem og tilbake, mens brottet tordnet inn langs kysten og gjorde all samtale umulig, er uforglemmelig. Vi sov ikke like godt hver natt. Men, som alltid, Underveis lå han av, og tok hele uværet med ganske stor ro. Vi blir stadig minnet på for ei stødig og god skute hun er. Mer trofast turkamerat skal man lete lenge etter.
# Påskeøya (på "Polynesiske språk" polynesisk Te Pito o te Henúa (Verdens navle) eller Mata-ki-te-Rangi (Øyne mot himmelen). ligger i det østlige "Stillehavet" Stillehavet, 3515 km vest for det kontinentale "Chile" Chile, og 2075 km øst for nærmeste befolkede land "Pitcairn" Pitcairn, noe som gjør øya til et av verdens mest isolerte steder.
# Påskeøya er under chilensk styre, og er mest kjent for sine gamle steinstatuer kalt "Moai" moaier, Det offisielle språket er spansk, men mange av de innfødte snakker "Rapanui" rapanui, et eget polynesisk språk.
# Påskeøyas historie er kjent fra omkring år 400 e.k. De første nybyggerne kalte øya for Te Pito O Te Henua (Verdens navle). De bygget opp en fremstående og kompleks sivilisasjon på øya totalt isolert fra omverdenen.
# Befolkningstallet antas å ha kommet opp i 10 - 15 000 innbyggere på det meste, men på grunn av overbeskatning av øyas begrensede naturressurser og isolerte beliggenhet var befolkningsmengden for høy til at man klarte å brødfø alle. Befolkningstallet gikk nedover, og i samme periode kom europeiske oppdagere til øya. Disse bragte med seg nye og ukjente sykdommer som bare forverret situasjonen.
# Påskeøya er det eneste samfunnet som har utryddet all skog, høstet og utryddet alle plante- og dyrearter, selv om man visste at man var alene i verden.
# Statuene på øya er opptil 13 meter høye og veier 60-70 tonn. De kalles moai og de fleste er hugget ut av stein fra "Rano Raraku" Rano Raraku. Det er mange teorier om hvorfor statuene ble laget, de mest utbredte teoriene er at de ble reist til ære for innbyggernes forfedre eller viktige levende personer.
# Hovednæringsvei er turisme, blandet med litt fiskeeksport. Valutaen er chilenske pesos, men US dollars er også i bruk. Det finnes flere minibanker på øya, men ingen som tar VISA. En del restauranter og butikker aksepterer VISA og betalingskort. 100 pesos er rundt 1 krone.
(Kilde: Wikipedia)
Så var vi såpass heldige med været en dag at vi kunne ta Underveis og dra til øyas eneste strand, Anakena. Der badet vi, grillet og koste oss med rom og cola til det ble mørkt. Rune vil aldri glemme synet av sine meget uredde foreldre i vår elendige, 2,40 meter korte dinghy med en 3,5 hk. Johnson på, idet vi satte avgårde tilbake til Hanga Roa fra bøya sent på kvelden, i stummende mørke. Rundt oss skimtet vi brottet og hørte det brøt noen få meter fra oss, mens vi siktet på vinduene i yndlingsrestauranten vår. Så, plutselig, var vi innenfor den vesle moloen og i trygghet. Noen som har tøffere opphav?
Det kom noen andre seilbåter på besøk mens vi var der, og alt i alt har Påskeøya besøk av rundt 30 seilbåter i året. Når man tenker på at f.eks. Trinidad har besøk av rundt 2.700 seilbåter i året, mener vi at vi har våre ord i behold når vi sier at Påskeøya fortsatt ligger der relativt urørt for seilbåtfolket. Når siste norske seilbåt besøkte øya, klarte vi ikke å finne ut av, men det kan være mange, mange år siden. For Rune, som ikke skulle hjem denne sommeren, men seile videre alene, var det en smule tungt når mamma og pappa dro etter en hektisk og fantastisk uke. Hjemlengselen stakk en stund, men som alltid, det går over.
Som vi merket både på vær, hav og temperatur, går det mot vinter på den sørlige halvkule. April på Påskeøya tilsvarer oktober på den nordlige halvkule. Både turismen og andre aktiviteter på øya var dermed på et lavmål mens vi var der, noe vi satte stor pris på.